Keith Green

If you know who Keith Green was, you'd might like this.

If you don't, find out more here:



You could also read this if you got interested. Really good story. A passionate life. A fixed focus. A challenge.

Frustrasjon i mente

Sorry English speakers. This is not in your language.

Frustrasjon.
I følge ordboka er dette: "frustrasjo'n m1 (gj eng. fra lat. frustratio 'skuffelse', av frustra 'forgjeves') skuffelse, oppgitthet, følelse av å komme til kort, særlig fordi en ikke får tilfredsstilt et behov" .
La meg spole litt tilbake til der det hele startet.

Paul Andreas, en glad gutt forøvrig, bestemmer seg for å dra til Hamar for å kjøpe sko. Det er lørdag, sola titter frem og musikken får kjøreturen til å virke kortere enn den egentlig er.
Det er flere som er ute og kjører, og noen av de som ligger bak Paul Andreas' stasjonsvogn kunne ønske at hastigheten var større. Hamar sentrum kommer til syne, og Strandgata, skokjøpeturens endemål entres i en fart av 50 kilometer per time. Alt er lovlydig og godt.

Med en rekke biler bak seg, og med øynene på stilker etter egnet parkering, finner gutten i stasjonsvognen en ledig plass og smetter inn, 2-3 meter foran et gangfelt. Bilen rygges, med hjelp fra et stort shoppingvindu, så tett opptil bilen bak som mulig, for å få størst mulig avstand til gangfeltet foran.

Paul Andreas, fortsatt en munter gutt, går ut av bilen og drar kortet i parkeringsautomaten. 10 kr. for én time er ikke verst, og billetten legges på dashboardet på bilen. Lett synlig. Klokkeslettet parkeringstiden utgår blir notert på mobiltelefonen, og ferden går til fots inn i skobutikken.

Sko er ikke det billigste man får kjøpt, og etter mye prøving og feiling, ender vår tilsynelatende lovlydige hovedperson opp med å utsette skokjøpet inntil han har sett mer på saldoen og skoalternativene. Skoprøvingen blir avbrutt av at han ser på klokken, og ser at parkeringsavgiften snart er brukt opp, og går i rask gange tilbake mot bilen. Han slenger på tre kroner til på parkeringspengeslukemaskinen, og ser at klokken på denne går tre minutter raskere enn hans egen, som fra før, på grunn av sikkerhetsgrunner, går ett minutt raskere enn nødvendig. Altså går P-automaten 4 (fire) minutter raskere enn resten av verden. Smart. Og lønnsomt.

Etter parkeringsvaktenes egne lille tidssone er avslørt, økes farten bort til bilen, for å forhindre at en bot blir satt opp, siden Paul Andreas nå ikke var tre minutter for tidlig ute, men heller ett minutt for sent. Den glade gutten har blitt lettere stresset.

I det bilens frontrute kommer innenfor godkjent synsavstand, observeres noe festet til frontruten under vindusviskeren, noe blafrende og gult, omtrent som en giro, og frustrasjonen entrer scenen. Vår helts første tanke er å klage, siden han kjøpte ny parkeringsbillett da boten ble gitt, og griper giroen og setter seg inn i bilen. Frustrasjonsnivå: Middels.

Ved nærmere ettersyn kommer det fram at boten ikke er en 300 kroners "du stod for lenge parkert på ett sted"-bot. Det er en "du har parkert for nærme en fotgjengerovergang, slik at hvis en elefant skulle krysse veien, ville han hatt problemer med å sno seg unna de to tomatene som krysset i motsatt retning"-bot. Det koster 500 kroner å ikke ta hensyn til 10 meter brede elefanter.

Frustrasjonsnivået har nå nådd "Varmt", og røde lamper lyser på innsiden av øyelokkene. Noen dype magedrag og noen "dette går bra"-tanker senere, er bilen på vei ut fra "parkerings"plassen som ikke var egnet for parkering, på jakt etter en ny plass å sette fra seg kjøretøyet. 5 kroner blir brukt på den nye plassen, og nærmeste gangfelt ansees å være 30 meter unna.

På grunn av en kredittvurdering av egen saldo unngikk jeg å kjøpe sko, og på grunn av dårlig trafikkvurdering kostet den mislykkede handleturen meg 500 kr. Takk og pris trenger ikke du, kjære leser, å gjøre den samme feilen som meg. Hvis det lar seg gjøre, skal botens påtrykte trafikkregler legges ut her på bloggen, slik at dere kan se og lære hvilke regler som gjelder for parkering i Hamar. Forhåpentligvis gjelder disse også i andre deler av landet også, slik at vi alle kan unngå disse dyrkjøpte erfaringene.

Moralen er: Ikke parker nærmere en fotgjengerovergang enn 5 (fem) meter. En huskeregel er at elefantene må kunne passere hverandre uten å knuse tomatene.
Les reglene.

Frustrasjon, skuffelse og sinne. Gode følelser på en lørdags formiddag.

Det var godt jeg ikke kjøpte nye sko.

The box

I just read about myself, and it described me, my personality and why I do things.
It was a personality test.
It was spot on at times. It was way off at times.
They say that's how it usually is.

4,4% of all of you are in my category/box. That means every 23rd person is in my box. That means we are 261 million people in this box. That's a big box.

Shaking it

A year and two days ago, I was shaking it for world peace, or at least for
the suffering among Perth's population. Check it out here.

A year ago I got the worst sunburn I had in Australia. It was hot, very hot.

If you think that I am still living on last year's memories, you're wrong.
Today, for instance, we watched the first seven episodes of Prison Break 2. Good series.
Fair dinkum.
You see? I have totally moved on from being in Australia.


On a snowier note, yesterday it was snowing sheets of cotton from the clouds, covering everything in white. Biggest snowflakes I have seen.

I also wanted to congratulate anyone who had a baby the last seven or so hours. Whoever you may be... :)

Have a great relaxing Sunday.

It's a new year

It's a new year, and it shows.
By this time last year, my blog was bubbling over with life and activity.
This far this year, my blog has been lying in bed, coughing, but now the feet are touching the cold floor, taking the first steps into 2008.

Some may say that 2007 had a more exciting January that this year's.
I agree. I don't travel across the world with bacteria in my body and antibiotics in my pocket this month, and I am not enjoying the temperatures of the Indian Ocean as of now.

How do we rank experiences?
Why do we?

Enjoy what is given to you.
Live.
Love.
Give.

-paulie, on a deep note

Half way there so quickly

Where did the days go?
Why does the time that we have been looking forward to so long,
pass so quickly when it eventually arrives?

(Sitting here humming the tune from the "Nut Cracker", the one made hollywoodly famous from Home Alone.)

Counting the days

It's almost that time of year again. Less than two days left. Excitement rising.
I am in that occasion posting the Norwegian baking song: Pepperkakebakesangen.

Endelig. Julebrusen har lyst mot oss i snart to måneder, marsipanen har også spredt sine dufter og farger i butikkene, men for oss som har ventet, får vi endelig uttelling, og den som venter på noe godt får det enda bedre når det først kommer. Snart lyder julemusikken fra høyttalere og hodetelefoner, Skomaker Andersen ler på skjermen og en luke åpnes hver dag i påvente av den store åpne-dagen.

Som en liten forberedelse til lørdag (siden deigen bør stå over natta) slenger jeg opp Bakemester Harepus sin berømte sang:

Pepperkakebakesangen
Når en pepperkakebaker
baker pepperbakekaker
tar han først en stekegryte
og et kilo margarin.
Oppi gryta smelter smøret,
og det neste han må gjøre
er å røre sammen smøret
med en kilo med farin.
(Farin, det er det samme som sukker.)

Og mens smør og sukker skummer
tar man åtte eggeplommer
som man rører ut i gryta
med en kilo hvetemel.
Og til slutt i gryta slepper man
en liten teskje pepper,
og så rører man omkring
og tømmer deigen på en fjel.

(Så kjevler man deigen så flat som en pannekake,
og tar mann- og kone-former og lager mann- og kone-kaker.)

Torbjørn Egner

Ha en forventningsfull og koselig adventstid!

-paul andreas

Thankful

We really don't need one special day to be thankful, but still it's nice that these days exist. Days where the whole purpose of the day is to express thankfulness and gratitude to the giver and sustainer of Life.

With risk of being considered a sappy cliché writer, I still want to ask you to think of three things that you are thankful for, and say your thank-yous.

Have a great thanksgiving day everyone, with or without turkey and stuffing.

Breathing

Lately I have had all these blogging ideas running in my head, but they seem to have run away as I sit down and write.
There is so much to comment on, especially living in a new place, having new surroundings, old and new friends mixed together.

I have also, sometimes been thinking what this blog is for. What is the purpose? To show off my life? To inspire and encourage? To inform or impress? To entertain and be funny? Can it serve more than one purpose? That's a thought.

One of the things I have been observing when living in a city is the status that busyness and stress has. You're someone only if your agenda is full, if you keep running from one appointment to the other, if you have to leave early because you have to be somewhere else.

Even I, with my, up until now, almost empty agenda have been involuntarily feeling sucked into this tornado of insecurity and chase after a busy life. Why do we do it? Why do I let myself be defined by other people? When I say that I trust in God and my security is in him, do I then lie?

I am pushed by this into seeing who I allow to define me. Whoever you follow define you. And the other way around: Whoever you are defined by, that is the one you follow. Who am I?

Less deep and less challenging blogging will follow. This is what spilled out this time.

Be sure to breathe. Breathe deep.

Don Rosa

Yesterday I brought out my 10 year old self again, and traveled back in time. Back to the time when the greatest thing in the world was to get the newest edition of a Don Rosa story, carefully opening the magazine and reading the story, as carefully closing the cartoon magazine and storing it somewhere safe.
Also back in time to the Christmas eve when the book under the tree was the last to be opened, before I disappeared into the world of ducks and world travels.

Yesterday I left home with the goal of a signature on that book.
I started standing in line, and two hours and alot of talking, standing and expecting later, I was first in line.
Thirty seconds later, I was no longer in line, and walking out, I was amazed by the amount of people still standing in line outside.
Inside there were about 60-70 people, and outside, I don't know. At least a lot.

I met with the childhood hero who still is a hero, the cartoon artist who doesn't like to draw, and neither considers himself an artist...

I present to you: My Visual Don Rosa Experience


The starting point.


I met some relatives, they also took the picture with me on it.



So close, but yet so far.



Thank you, Espen


Almost there.


Closer...



...and I'm there.



Close up of the long line.



Long, longer, longest.

Paint it up!

Watch the whole thing, it's definately worth seeing.

Lille Petter Edderkopp

As my window is open during the night to provide me with fresh air and much needed oxygen, the opportunity for friends to drop by is evidently present.

When pulling up the curtains and looking out, I found this little friend waiting for me.

Thank you all you other friends for reading what I write, I will now continue, as I know there is some interest in what I write.