Tidsmaskin

Ja, en tidsmaskin. En gjenstand som gjør deg i stand til å reise i tid og oppleve svunne tider og se hvordan ting egentlig var.

Alle mennesker har en tidmaskin. Noe som gjør dem i stand til å dra tilbake i tid og oppleve en bit av barndommen på nytt.

Jeg har funnet min tidsmaskin. Den heter Transport Tycoon Deluxe, og ser sånn ut:



Da jeg satte meg ned ved datamaskina og spilte dette spillet for første gang på kanskje 10-15 år nå i dag, kom minnene tilbake.
Det var som om jeg våkna fra en 10årig drøm, og virkeligheten traff meg i ansiktet og etterlot et barnlig smil og en ungdommelig glede. Jeg kan virkelig anbefale det.

For noen heter kanskje tidsmaskinen Sølvsuper, for noen Apache, for andre Frøken Detektiv eller Hardyguttene, eller kanskje, som i mitt tilfelle: Transport Tycoon Deluxe. Hvis så er tilfelle, skriv en kommentar, så kan jeg kanskje skaffe deg en kopi ;)

Jula nærmer seg med store museskritt, og snart er det bare ni dager igjen. Barna gleder seg, og jeg er ett av dem.

Tiddelibom

Skru den grønne spilleren nedenfor bildene på play, klikk på bildene len deg tilbake og nyt vinterens frukter.

Vel bekomme!

Lettelse

Det er vel ingen større og deiligere følelse for en student som det øyeblikket han leverer eksamen. Mye jobb kulminerer i denne ene følelsen: Lettelse.

Nå er bare sjarmøretappen igjen, og så er det jul.

Litt oppmuntring i pyntinga fram til jul

Slik kan det gjøres.
En klassiker, men dog:

Lyden opp, og lenestolen bakoverlent.
Snurr film. Stol på tøffe Tøflus:

Tålmodighet er en dyd

Okei. Dette har ikke noe med hva jeg driver med om dagen å gjøre, bortsett fra at det i disse eksamenstider er gøy å se på noe som imponerer mer enn pensum gjør, pluss at det kanskje får oss til å se at tålmodigheten og hardt arbeid kan ha sin lønn. Jaja, det ser ihvertfall bra ut :)


Jeg, for min del, driver med eksamen, men ord og tall har byttet plass med ideer, dramaturgi og levende bilder. Jeg er i den første eksamensfilmfasen av livet. Neste uke skal jeg lage en treminutters film som skal vise hva jeg har lært fram til nå på skolen.

Det tar mer enn tre minutter å lage en treminutters film. Og her kom linken inn, på samme måte tok det mer enn tre minutter og førtiseks sekunder å stable alle disse dominobrikkene, 4 345 027 dominobrikker.

God fornøyelse!

Det er godt med noen rolige kvelder

Rolige kvelder er digg.
Noen av de tingene som har overbefolket "Skal gjøres"-lista blir gjort.
En av de mange listepunktene har vært å rydde opp i denne bloggen og designet. Det kan nå krysses av som "fullført".
Håper dere liker det dere ser, og at dette får meg til å skrive og legge inn mer på dette nettstedet.
Velkommen tilbake, hyggelig å ha deg her.

Tidene skifter med dager og netter

Film

Jeg har sett en film. En bra film.

Jeg synes det passer seg, siden jeg ikke har skrevet på en stund, at det første jeg skriver handler om en film jeg likte. Erik Poppes nye verk, De usynlige, kan kanskje kalles et mesterverk. Store ord, sier du muligens, men dette er en av de filmene som fortjener et slikt ord hengt ved seg.

Jeg er fan av filmer med en god historie. Filmer som vil noe mer enn kun å underholde. Filmer som har mer enn én bunn. Filmer som, etter rulleteksten er ferdig, etterlater seg mer enn et vagt minne, men som blir større jo mer du tenker over dem.

De usynlige er en god historie, en det tok over tre år å skrive, en historie som rører ved flere strenger samtidig, som får deg engasjert og provosert, glad og lettet. Som noen sa etter filmen: "Det var jo en virkelig film." Der andre filmer blir platte og overfladiske, dykker denne filmen dypere og våger å røre ved de vanskelige spørsmålene uten å ta klisjéene i bruk.

I De usynlige greier Erik Poppe å balansere mellom det tunge alvorlige og det lette humoristiske på en slik måte at 500 mennesker i en kinosal i Oslo bryter ut i samstemmig latter i ett øyeblikk, og i det andre øyeblikket gisper av skrekk i det de skjønner hva som er i ferd med å skje.

Filmen har fått sekserne kastet etter seg, og jeg må si at det er vel fortjent. Å si at det er den beste norske filmen på en stund, er ikke en overdrivelse. Noen filmer får betegnelsen "bra film, til å være norsk." Av meg får denne: En bra film. Punktum. Denne filmen tåler sammenligning med andre godfilmer også utenfor vårt lille land.

Gå og se den, og gjør opp din egen mening, og er du uenig, får du lov til å være det :)

Grunnen til at jeg syns det passet å skrive om en film her nå, er min situasjon for øyeblikket. Som nysprungen filmstudent i Oslo, føles naturlig å starte høsten med å skrive om nettopp det: en film.

Livsvisdom på bærtur

Her kommer noen små bilder og litt livsvisdom fra familien vår på bærtur.
Lytt til visdommen, nyt bildene, bli inspirert til å komme deg ut.


"Ta imot hvis noe blir gitt deg."


"Familien er det noe helt spesielt ved."


"Gode ting kommer ofte i par. "


"Det er viktig å kunne le av og med hverandre."


"Når bærfeberen tar deg, er det bare å legge på sprang...."

"...ut til lyngen der bæra bor."


Mens jeg sto der i skogen, med føttene godt plantet i mose og lyng, var det mye tid til å tenke.
Noe livsvisdom kom til meg da:
"Noen ganger er det du trenger rett foran nesen din, men du leter for langt borte."
"Det er lett å se seg blind på blader og lyng, og ikke få øye på bærene."
"Skaperverket er forbausende flott laget."
Og midt i fuglesang og susende luft, kom det til meg at:
"Vi greier ikke å sette pris på musikk før vi har opplevd stillhet."
Tenk litt på den.


"Frisk luft inn skaper glede i sinn."







"Plukker du jevnt og trutt, blir bøtta full til slutt."



Vi manglet én bøtte i disse olympiske dager.



"Enden er søt."


"Late mennesker skaper effektive løsninger."


"Fotografer tar kule bilder fra kule vinkler."


"Erfaring gjør gjennomføringen enklere og resultatet bedre."

Nærmere 35 liter blåbær er nå dypfryst og klare for vinteren.
Vi takker alle dere som ikke har plukket blåbær i år, da det blir mer på oss.

Tips:
Bærplukker: 99 kroner på Jernia.
Myggspray: Uunnværlig.
Støvler: Høyst nødvendig i våt mose.
Genser og bukse er å foretrekke framfor shorts og t-skjorte i skog og kratt.

Bærrensker til støvsuger er et genialt patent.
Se den her: http://www.fk.no/trade/productview/809219/901/

Ser fram til rapporter fra det ganske land om bærfangsten.
Ha en fortsatt god sommer.

Kjedelige voksne mennesker

Jeg er en av dem.
Jeg kom til denne konklusjonen nå i kveld, etter en hyggelig aften med noen venner.
Nettopp det at jeg syntes det var en hyggelig opplevelse er det som gjør at jeg definerer meg selv i den ovenfornevnte kategori.

Det eneste vi gjorde var å snakke. Ja, snakke. Ingen sanger rundt leirbålet, ingen fotballkamp på tv, ingen storslått film på veggen. Ingen selskapsleker, bølleringing eller annet snacks. Bare snakking. Om hvordan livet er. Om hvordan de vi ikke har sett på et halvt år har hatt det i mellomtida, om frustrasjoner og kjærlighet.

Hvis jeg drar ti år tilbake i tid, skulle jeg aldri bli en kjedelig voksen. Slike som satt og snakka sammen fra de kom inn døra til de dro litt før elleve. De som fant en uforståelig glede i det å utveksle tanker, meninger og forståelse. Jeg ville heller ha litt action. Litt stimulering for alle sanser. Boksen går tok den jobben. De voksne satt inne og snakket.

Jeg sitter inne og snakker. Jeg har blitt en kjedelig voksen i en 15-årings øyne. Takk og pris at jeg ikke er 15 år lengre. Livet fortsetter etter tenårene, om enn i en annen form.

Jeg sier ikke at jeg ikke liker en god film på veggen, men jeg supplerer med å si at jeg også liker en god samtale.

Det kjedelige blir først spennende når du forstår meningen med det.

Keith Green

If you know who Keith Green was, you'd might like this.

If you don't, find out more here:



You could also read this if you got interested. Really good story. A passionate life. A fixed focus. A challenge.

Frustrasjon i mente

Sorry English speakers. This is not in your language.

Frustrasjon.
I følge ordboka er dette: "frustrasjo'n m1 (gj eng. fra lat. frustratio 'skuffelse', av frustra 'forgjeves') skuffelse, oppgitthet, følelse av å komme til kort, særlig fordi en ikke får tilfredsstilt et behov" .
La meg spole litt tilbake til der det hele startet.

Paul Andreas, en glad gutt forøvrig, bestemmer seg for å dra til Hamar for å kjøpe sko. Det er lørdag, sola titter frem og musikken får kjøreturen til å virke kortere enn den egentlig er.
Det er flere som er ute og kjører, og noen av de som ligger bak Paul Andreas' stasjonsvogn kunne ønske at hastigheten var større. Hamar sentrum kommer til syne, og Strandgata, skokjøpeturens endemål entres i en fart av 50 kilometer per time. Alt er lovlydig og godt.

Med en rekke biler bak seg, og med øynene på stilker etter egnet parkering, finner gutten i stasjonsvognen en ledig plass og smetter inn, 2-3 meter foran et gangfelt. Bilen rygges, med hjelp fra et stort shoppingvindu, så tett opptil bilen bak som mulig, for å få størst mulig avstand til gangfeltet foran.

Paul Andreas, fortsatt en munter gutt, går ut av bilen og drar kortet i parkeringsautomaten. 10 kr. for én time er ikke verst, og billetten legges på dashboardet på bilen. Lett synlig. Klokkeslettet parkeringstiden utgår blir notert på mobiltelefonen, og ferden går til fots inn i skobutikken.

Sko er ikke det billigste man får kjøpt, og etter mye prøving og feiling, ender vår tilsynelatende lovlydige hovedperson opp med å utsette skokjøpet inntil han har sett mer på saldoen og skoalternativene. Skoprøvingen blir avbrutt av at han ser på klokken, og ser at parkeringsavgiften snart er brukt opp, og går i rask gange tilbake mot bilen. Han slenger på tre kroner til på parkeringspengeslukemaskinen, og ser at klokken på denne går tre minutter raskere enn hans egen, som fra før, på grunn av sikkerhetsgrunner, går ett minutt raskere enn nødvendig. Altså går P-automaten 4 (fire) minutter raskere enn resten av verden. Smart. Og lønnsomt.

Etter parkeringsvaktenes egne lille tidssone er avslørt, økes farten bort til bilen, for å forhindre at en bot blir satt opp, siden Paul Andreas nå ikke var tre minutter for tidlig ute, men heller ett minutt for sent. Den glade gutten har blitt lettere stresset.

I det bilens frontrute kommer innenfor godkjent synsavstand, observeres noe festet til frontruten under vindusviskeren, noe blafrende og gult, omtrent som en giro, og frustrasjonen entrer scenen. Vår helts første tanke er å klage, siden han kjøpte ny parkeringsbillett da boten ble gitt, og griper giroen og setter seg inn i bilen. Frustrasjonsnivå: Middels.

Ved nærmere ettersyn kommer det fram at boten ikke er en 300 kroners "du stod for lenge parkert på ett sted"-bot. Det er en "du har parkert for nærme en fotgjengerovergang, slik at hvis en elefant skulle krysse veien, ville han hatt problemer med å sno seg unna de to tomatene som krysset i motsatt retning"-bot. Det koster 500 kroner å ikke ta hensyn til 10 meter brede elefanter.

Frustrasjonsnivået har nå nådd "Varmt", og røde lamper lyser på innsiden av øyelokkene. Noen dype magedrag og noen "dette går bra"-tanker senere, er bilen på vei ut fra "parkerings"plassen som ikke var egnet for parkering, på jakt etter en ny plass å sette fra seg kjøretøyet. 5 kroner blir brukt på den nye plassen, og nærmeste gangfelt ansees å være 30 meter unna.

På grunn av en kredittvurdering av egen saldo unngikk jeg å kjøpe sko, og på grunn av dårlig trafikkvurdering kostet den mislykkede handleturen meg 500 kr. Takk og pris trenger ikke du, kjære leser, å gjøre den samme feilen som meg. Hvis det lar seg gjøre, skal botens påtrykte trafikkregler legges ut her på bloggen, slik at dere kan se og lære hvilke regler som gjelder for parkering i Hamar. Forhåpentligvis gjelder disse også i andre deler av landet også, slik at vi alle kan unngå disse dyrkjøpte erfaringene.

Moralen er: Ikke parker nærmere en fotgjengerovergang enn 5 (fem) meter. En huskeregel er at elefantene må kunne passere hverandre uten å knuse tomatene.
Les reglene.

Frustrasjon, skuffelse og sinne. Gode følelser på en lørdags formiddag.

Det var godt jeg ikke kjøpte nye sko.

The box

I just read about myself, and it described me, my personality and why I do things.
It was a personality test.
It was spot on at times. It was way off at times.
They say that's how it usually is.

4,4% of all of you are in my category/box. That means every 23rd person is in my box. That means we are 261 million people in this box. That's a big box.

Shaking it

A year and two days ago, I was shaking it for world peace, or at least for
the suffering among Perth's population. Check it out here.

A year ago I got the worst sunburn I had in Australia. It was hot, very hot.

If you think that I am still living on last year's memories, you're wrong.
Today, for instance, we watched the first seven episodes of Prison Break 2. Good series.
Fair dinkum.
You see? I have totally moved on from being in Australia.


On a snowier note, yesterday it was snowing sheets of cotton from the clouds, covering everything in white. Biggest snowflakes I have seen.

I also wanted to congratulate anyone who had a baby the last seven or so hours. Whoever you may be... :)

Have a great relaxing Sunday.

It's a new year

It's a new year, and it shows.
By this time last year, my blog was bubbling over with life and activity.
This far this year, my blog has been lying in bed, coughing, but now the feet are touching the cold floor, taking the first steps into 2008.

Some may say that 2007 had a more exciting January that this year's.
I agree. I don't travel across the world with bacteria in my body and antibiotics in my pocket this month, and I am not enjoying the temperatures of the Indian Ocean as of now.

How do we rank experiences?
Why do we?

Enjoy what is given to you.
Live.
Love.
Give.

-paulie, on a deep note