Når vi nå er på tampen av 2009 og inn i et nytt tiår, vil jeg takke for det gamle, og se fram mot det nye.
Denne bloggen har ligget litt brakk det siste året, og som alltid er det med i nyttårsforsettene å være flinkere til å oppdatere. Og med kun 13 oppdateringer i det gamle året, skal det ikke bli vanskelig å overgå dette i det nye.
Takk til dere som jeg ser ofte/sjelden/sjeldnere/aldri, og takk for at dere kikker innom denne bloggen på tross av, og ikke på grunn av. :)
God fortsatt romjul og snart godt nytt år!
Nå har jeg endelig fått igang Flickr-kontoen min, slik at det blir lettere å få bildene mine ut til den gemene forsamling. Altså dere. Det er en ny fotoverden for meg. Det finnes utrolig mye kult der.
Ta dere en tur dit, og kos dere. Legg inn kommentarer, spørsmål og slikt. Det er gøy. Vend nesen mot:
http://www.flickr.com/photos/paulandreas/
"Du skal ikke kjøpe deg ei fiskestang, da? Fisking er en god aktivitet som hjelper til å koble litt ut," sa Jan-Erik da vi satt på toget inn til storbyen. "Jo, kanskje det," sa jeg, litt uforpliktende. En uke senere ringer jeg Jan-Erik og vi bestemmer oss for at vi denne dagen skal ta den helt ut, jeg kjøper sjøfiskestang, og etter en svensk innføring i fiskelivets gleder, bærer det sjøveien ut til en av Oslos mange ferieøyen, Hovedøen, du vet den med klosterruinene på.
Min første voksne fiskestang kommer raskt i bruk, og min første voksne sluk blir opphengt med noe som gjør at vi måtte etterlate den der. Kanskje den fant en make der nede på havbunnen, eller kanskje den rett og slett ikke var skapt for slike lange svev og dype dukk. Hvem vet?
Jeg er uansett nå den stolte far til en sjøfiskestang som fortsatt ikke har noen fiskeliv på samvittigheten, men den har på den annen side har hørt gutters hemmeligheter og funderinger over livet.
Nok snakk. Nå til bildene.
Og alle var enige om at det hadde vært en veldig fin dag...
Pappa var på kurs i storbyen, og da måtte vi ta en slag Wii på den nyinnlånte spillkonsollen.
Sånn er det når gutta skal kose seg sammen:
Selv om jeg ikke er en stor tilhenger av electronica, liker jeg hu dama her...
Sommerbilder kommer snart.
-pølle
Ingen sommer uten en eller flere turer på Pizza la Italia for å sjekke om rullekebaben fortsatt holder mål. Det gjør den. Fortsatt. Og tradisjonen, som ble startet i fjor, tro tok jeg og den eldre garde en tur nordover for å sjekke eksotiske retter som har immigrert til vårt regnvåte sommerland. (Må si at det idag har vært sol på hele himmelen, og det har vært digg.) Berta lurte på hvor de kom fra. Kebab er en slager hos den delen av familien som har passert 30, og hos oss under. David var på KRIK-leir og hauset opp stemninga på Sørlandet. Tjohei.
Her følger bilder fra utflukten til sydlige strøk selv om vi reiste nordover på kartet. Merkelig.
Fine mobilbilder. :)
Familien har vært på bærtur igjen, og suksessen fra fjoråret ble gjentatt i år.
I mangel på gode bilder fra dette året, oppmuntres leserne å gå tilbake i tid og lese fjorårets rapport:
Fornøyelig lesing.
-paul andreas
Det er godt med sommerferie,
hvor det skjer lite, og tiden går tilbake til et behagelig tempo.
Ferie hvor du kan blogge om uviktige ting klokka tre på natta.
Ferie der livet gir flere tenkepauser og rom til å være.
Det er godt med ferie.
Påske betyr å gå forbi.
Straffen for alt det jeg har gjort som faktisk fortjener straff, den ble tatt av en annen, slik at jeg kunne bli en fri mann istedet. Straffen gikk forbi.
Noen ganger er det lett for oss å gå forbi. Vi ser ikke det vi kanskje burde sett. Det vakre som ligger i grøftekanten eller på fortauet. Vi går forbi.
La det som skal gå forbi, få gå forbi deg.
Noen ganger skal vi stå rolig og takke for det som går forbi oss.
Ikke gå forbi fordi du ikke bryr deg.
Noen ganger skal vi selv stoppe opp, bøye oss ned og beundre det vakre som er skapt.
På Facebook står det at jeg har vondt på stumpen.
Hvorfor, det får du vite her:
Etter sigende, har Vestby de råeste akebakkene i verden. I så fall var det det vi trodde, vi fem som satte av gårde fra Oslo en tirsdags ettermiddag.
Etter en lapskausmiddag i bilen og et kort stopp på Rema for å kjøpe 1-2-3-boller, kom vi fram til kjøkkenet der bolledeigen ble satt og vanntette klær ble kledd på oss mindre vanntette mennesker. Bevæpnet til fingerspissene med rumpeakebrett, bar det ut døra, og hver eneste mulighet til å sette seg ned på det neongrønne våpenet ble ivaretatt. Grøftekanter, tette barskoger, elvefar og småveier ble prøvd ut før vi kom fram til det ultimate akested, en skråning.
I og med at skråningen var glasert med is under det nogen lunde tjukke laget med snø, ble oppstigningen mot toppen en prøvelse i seg selv, og da var det godt å ha noe å klamre seg til, et gjerde som raskt fikk tilnavnet "Skiheisen":
Etter noen runder ned bakken med aking, rulling og andre aktiviteter som skulle få bakken mest mulig akevennlig, bar det utfor i stor og større fart. Lagaking og singelaking ble prøvet ut, og mot slutten var det hoppaking som gjaldt. Farten ble større, motet dristigere og svevene luftigere etterhvert som tiden gikk. Da kom en av kveldens lærdommer til meg i form av et bump og stor smerte, etter et svev som for meg virket som minst fire meter, men som i ettertid har blitt korrigert til 2-3 meter. I hvertfall er det et triks å ikke prøve å lande på stumpen når det eneste som skiller den og isen er et lag på to millimeter som kalles et rumpeakebrett. Da kan ihvertfall rumpe og halebein få seg en god medfart. Tips til senere...
Her er jeg da i fullt svev, lite anende om landingens utfall og smerte.
Kveldens andre lærdom: Hvis målet er å få best mulig bilder, og å se mest mulig fotogen ut, la være å ligge i stjerneformasjon og å ta bildet ovenfra.
Etter at vi kom oss inn i varmen etter en god stund ute, var bollene klare til å bli rullet ut og stekt, og resultatet var smakfullt.
Her er vi i full gang med å smake på Chai-teen og nystekte boller, og de siamesiske tvillingene Jorun og Misha, som deler samme hode, snakket om togforsinkelser og branner til glede og underholdning for oss andre som verken er siamesere eller hyppige togpassasjerer.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
PS. Rumpa er på bedringens vei, og er snart klar for nye akeeventyr, akeforslag mottas med takk.
