Kjedelige voksne mennesker

Jeg er en av dem.
Jeg kom til denne konklusjonen nå i kveld, etter en hyggelig aften med noen venner.
Nettopp det at jeg syntes det var en hyggelig opplevelse er det som gjør at jeg definerer meg selv i den ovenfornevnte kategori.

Det eneste vi gjorde var å snakke. Ja, snakke. Ingen sanger rundt leirbålet, ingen fotballkamp på tv, ingen storslått film på veggen. Ingen selskapsleker, bølleringing eller annet snacks. Bare snakking. Om hvordan livet er. Om hvordan de vi ikke har sett på et halvt år har hatt det i mellomtida, om frustrasjoner og kjærlighet.

Hvis jeg drar ti år tilbake i tid, skulle jeg aldri bli en kjedelig voksen. Slike som satt og snakka sammen fra de kom inn døra til de dro litt før elleve. De som fant en uforståelig glede i det å utveksle tanker, meninger og forståelse. Jeg ville heller ha litt action. Litt stimulering for alle sanser. Boksen går tok den jobben. De voksne satt inne og snakket.

Jeg sitter inne og snakker. Jeg har blitt en kjedelig voksen i en 15-årings øyne. Takk og pris at jeg ikke er 15 år lengre. Livet fortsetter etter tenårene, om enn i en annen form.

Jeg sier ikke at jeg ikke liker en god film på veggen, men jeg supplerer med å si at jeg også liker en god samtale.

Det kjedelige blir først spennende når du forstår meningen med det.