Ake bake søte
På Facebook står det at jeg har vondt på stumpen.
Hvorfor, det får du vite her:
Etter sigende, har Vestby de råeste akebakkene i verden. I så fall var det det vi trodde, vi fem som satte av gårde fra Oslo en tirsdags ettermiddag.
Etter en lapskausmiddag i bilen og et kort stopp på Rema for å kjøpe 1-2-3-boller, kom vi fram til kjøkkenet der bolledeigen ble satt og vanntette klær ble kledd på oss mindre vanntette mennesker. Bevæpnet til fingerspissene med rumpeakebrett, bar det ut døra, og hver eneste mulighet til å sette seg ned på det neongrønne våpenet ble ivaretatt. Grøftekanter, tette barskoger, elvefar og småveier ble prøvd ut før vi kom fram til det ultimate akested, en skråning.
I og med at skråningen var glasert med is under det nogen lunde tjukke laget med snø, ble oppstigningen mot toppen en prøvelse i seg selv, og da var det godt å ha noe å klamre seg til, et gjerde som raskt fikk tilnavnet "Skiheisen":
Etter noen runder ned bakken med aking, rulling og andre aktiviteter som skulle få bakken mest mulig akevennlig, bar det utfor i stor og større fart. Lagaking og singelaking ble prøvet ut, og mot slutten var det hoppaking som gjaldt. Farten ble større, motet dristigere og svevene luftigere etterhvert som tiden gikk. Da kom en av kveldens lærdommer til meg i form av et bump og stor smerte, etter et svev som for meg virket som minst fire meter, men som i ettertid har blitt korrigert til 2-3 meter. I hvertfall er det et triks å ikke prøve å lande på stumpen når det eneste som skiller den og isen er et lag på to millimeter som kalles et rumpeakebrett. Da kan ihvertfall rumpe og halebein få seg en god medfart. Tips til senere...
Her er jeg da i fullt svev, lite anende om landingens utfall og smerte.
Kveldens andre lærdom: Hvis målet er å få best mulig bilder, og å se mest mulig fotogen ut, la være å ligge i stjerneformasjon og å ta bildet ovenfra.
Etter at vi kom oss inn i varmen etter en god stund ute, var bollene klare til å bli rullet ut og stekt, og resultatet var smakfullt.
Her er vi i full gang med å smake på Chai-teen og nystekte boller, og de siamesiske tvillingene Jorun og Misha, som deler samme hode, snakket om togforsinkelser og branner til glede og underholdning for oss andre som verken er siamesere eller hyppige togpassasjerer.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
PS. Rumpa er på bedringens vei, og er snart klar for nye akeeventyr, akeforslag mottas med takk.
