Film

Jeg har sett en film. En bra film.

Jeg synes det passer seg, siden jeg ikke har skrevet på en stund, at det første jeg skriver handler om en film jeg likte. Erik Poppes nye verk, De usynlige, kan kanskje kalles et mesterverk. Store ord, sier du muligens, men dette er en av de filmene som fortjener et slikt ord hengt ved seg.

Jeg er fan av filmer med en god historie. Filmer som vil noe mer enn kun å underholde. Filmer som har mer enn én bunn. Filmer som, etter rulleteksten er ferdig, etterlater seg mer enn et vagt minne, men som blir større jo mer du tenker over dem.

De usynlige er en god historie, en det tok over tre år å skrive, en historie som rører ved flere strenger samtidig, som får deg engasjert og provosert, glad og lettet. Som noen sa etter filmen: "Det var jo en virkelig film." Der andre filmer blir platte og overfladiske, dykker denne filmen dypere og våger å røre ved de vanskelige spørsmålene uten å ta klisjéene i bruk.

I De usynlige greier Erik Poppe å balansere mellom det tunge alvorlige og det lette humoristiske på en slik måte at 500 mennesker i en kinosal i Oslo bryter ut i samstemmig latter i ett øyeblikk, og i det andre øyeblikket gisper av skrekk i det de skjønner hva som er i ferd med å skje.

Filmen har fått sekserne kastet etter seg, og jeg må si at det er vel fortjent. Å si at det er den beste norske filmen på en stund, er ikke en overdrivelse. Noen filmer får betegnelsen "bra film, til å være norsk." Av meg får denne: En bra film. Punktum. Denne filmen tåler sammenligning med andre godfilmer også utenfor vårt lille land.

Gå og se den, og gjør opp din egen mening, og er du uenig, får du lov til å være det :)

Grunnen til at jeg syns det passet å skrive om en film her nå, er min situasjon for øyeblikket. Som nysprungen filmstudent i Oslo, føles naturlig å starte høsten med å skrive om nettopp det: en film.